Oda Christiansen

Endelig har jeg fått pc'en med alle bildene fra USA opp og gå igjen, og da er jeg klar for å oppsumere USA året 09/10. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal beskrive en hel opplevelse og livet mitt for ett år med noen få ord. Overaskende, morsomt og annderledes er kanskje noen ord som kan beskrive litt hvordan følelser som streifet tankene mine gjennom dette året. Samtidig som det føleles så lenge siden husker jeg det som i går da jeg kom ut av flyplassen og familien ventet på meg. Jeg husker godt de første menneskene jeg møtte og hvordan alt var så annderledes fra det jeg var vant til.  En av de morsomste øyeblikkene kom tidlig i skoleåret da jeg ble nominert til homecoming queen. Dette var akkurat som på film, der jeg satt i en parade og vinket til hele byen.  I pausen på fotball kampen var jeg ute og vinket til publikum. Det er opplevelse for livet som den lille prinsessen i meg alltid ville ha opplevd. Juletider var en fin tid, med opplevelser man bare ser på film. Alle turene mine er reiser jeg vil huske for resten av livet med mange gode opplevelser jeg vil ta med meg i en lang tid fremover. Jeg skal ikke legge skjul på at det var noen tunge stunder, men til og med da jeg følte meg så alene i verden som jeg aldri har følt før angret jeg ikke et sekund på at jeg dro. Dette er noe jeg har følt jeg ha måttet gjør ei flere år nå. Og som jeg egentlig har vokst å det. Det er en opplevelse som vil følge meg resten av livet, og jeg tror det er mange situasjoner jeg kan komme opp i i årene fremover som jeg kan bruke opplevelsene jeg har fått og få et positivt utbytte av det.

Til dere som enten skal dra eller dere som tenker på å dra vil jeg anbefale dere en ting. Ikke vær redd for og prøv noe nytt. Det er bare det du ikke gjør som du angrer på i ettertid. (i de aller fleste tilfeller i alle fall) For og være helt ærlig føler jeg at jeg prøvde ut det meste jeg hadde muligheten til, men noe jeg kanskje angrer litt på er at jeg var såpass beskjeden i begynnelsen. Jeg gikk nok glipp av og bli kjent med noen fantastiske mennesker av den grunn. Det vanskligste jeg opplevde der borte var nok at jeg aldri følte jeg ikke paset helt inn, og at jeg hele tiden måtte være åpen for nye ting og aldri kunne ha en dårlig dag. Det er mye å forberede seg på, men jeg tror også det er viktig og ta det litt som det kommer også. Det jeg kanskje aller mest kan anbefale dere som skal reise å gjøre er og ikke ha for høye forventinger, ha heller litt lavere og at dere blir positivt overaskket. Dere kommer mest sannyligvis ikke til å  bo som Paris Hilton. Jeg kan jo også vare på et annet revelant spørsmål.  Hva burde jeg ta med meg, og hva burde jeg legge igjen hjemme? Det kan være greit og ta med seg adapter siden ledningene i USA er annderledes. Bilder er også veldig koselig, men alt annet kan u egntlig få kjøpt der. En ting som jeg brukte mange unøvendige kilo på er og a med meg norske bøker. Hvis du ikke er 100% sikker på at du kommer til å lese de, ville jeg ikke tatt bryet og tatt det med meg.

Dette ble et veldig langt innlegg, men  jeg håper dere fikk litt ut av det. Jeg er sikker på at dere som reiser kommer til og få et fantastisk og minnerik år som dere sent vil glemme. Bare husk og vær åpen for nye ting og ikke vær redd for å bli kjent med nye folk og nye opplever så vil dette bli et positivt år for dere. Og kjøp gjerne den amerikanske mobilen deres er. Det er så mye billigere enn her i Norge. Selv har jeg en blackberry til en verdi av 6000 nok som jeg kjøpte for 2000 kr der. Pass på og nyt hver øyeblikk for det er sjelden man får en sånn mulighet igjen.
Her er et lite utvalg bilder fra året 09/10


Homecoming i september!



Cheerleaders. Just like in the movie's



Jul I Utah!



hawaii og italiener!!!



LA over spring break!


Disneyland i Mai med familien!


Washington DC!



Senior cotellion



Så kom vi til slutten. Graduation. Igjen akkurat som på film.
Håper bildene gav mersmak, og at dere gleder dre over dette fantastiske landet like mye som jeg gjorde!
Jeg skal tilbake etter videgående for sure!

Jeg vet egentlig ikke. Men her er jeg i alle fall.  Jeg vet det er evigheter siden jeg har latt høre fra meg. Men hva kan jeg si, Norge er veldig travelt i forhold til USA. Der var liksom en av hobbyene mine å blogge, men her, ja hva er egentlig hobbyen min her? Tiden og dagene bare flyr av gårde jo. Nå er det en utrolig uke siden jeg kom hjem, og for å være ærlig vet jeg ikke hva tiden har gått med til. Men det jeg vet er at jeg har fått vært med mange fantastiske mennesker. UJeg kian jo prøve og ta en liten kort oppsumering fra uken som har gått. På søndag var jeg faktisk på stranden. En herlig følelse jeg ikke har kjent på noen mnd. Dere tenker kanskje at jeg må syntes det må være kjempe rart å være hjemme igjen, og skaffe meg det "gamle" livert mitt tilbake. Men for å være ærlig er det bare som å hoppe inn i det igjen. N å er det meldinger og avtaler som skal ordnes, vi går på kino, har jentekvelder og alt er som før jeg dro.  Men jeg tror noe av det har mye å gjpøre med at jeg har verdenhs beste o9g mest lojale venner. Jeg var aldri veldig bekymret for å miste vennene mine fordi jeg dro til USA fpr 10 mnd. Jeg visste de ville være der når jeg kom hjem. Så har jeg jo også fått meg en jobb på color Line kundesenter. Og dette er min første fridag denne uken. Så som dere skjønner har jeg mange baller i lufta( i alle fall får en som har vært vant til å ha fri hele tiden i 10 mnd, og ikke alt for mange forpliktelser)
Så står det store spørsmålet for tur? Hva liker jeg best Norge eller selveste USA? For å være helt ærlig må jeg si Norge. Det er noe med det liberale og utviklende samfunnet vi lever i som gjør Norge så utrolig bra. Men jeg skal jo ikke nekte for at jeg kommer til å savne alle de fantastiske mulighetene USA har å tilby. Men innerst inne er jeg kjempe glad for å være hjemme igjen, og ha friheten min tilbake. Jeg merker jeg setter så utrolig pris på alt det rundt meg. Det høres kanskje klisjè ut, men jeg tror man må være borte fra ting for å sette ordentlig pris på det man har og menneskene du har rundt deg. Jeg er så takknemlig for livet mitt og oppveksten min. Men før jeg begynner og prise alt og alle er det vel best jeg sier blogges for nå. 
Jeg tenkte å lage et USA spesial innlegg. Så derfor spør jeg deg. Hva vil du høre og se fra mitt liv i USA 09/10? 

 
Fra Surpise partyet mitt på lørdag. 


Charli ringte og vekket meg og vi tok frokosten i Sandefjord


Det er ikke mange som får meg til å le så mye som den jenta her. Charli <3




 

Nå sitter jeg altså på mitt eget kjøkken og skriver. Kl er 2 på natten,men jeg er fortsatt lys våken. Det er jo bare 6 Utah time vet dere. Jeg kan jo fortelle litt fra reisen først. Det ble 1200 kr i overvekt, men men. Sånn er det når man har vært borte i 10 mnd. Deretter var det Atlanta som stod for tur. Selvfølgelig virket ikke bankkortet mitt, men da satt jeg smilet på og mannen bak meg kjøpte middagen for meg. Det samme skjedde i Amsterdam, de rvar det den søte gutten bak disken som lot meg ta starbucks kaffen min. Da jeg kom på gardemoen fikk jeg ikke koffertene mine selvfølgelig. Og da jeg kom bort i skranken kikket damen så vidt opp på meg. Dette er jeg ikke vant med fra USA der alle er super hyggelige og hjelpsomme. Men da jeg kom ut på gardemoen var alt glemt. Familien var der og ventet på meg, og alt var bare happy. Senere på kvelden kom familie og venner på overaskelse fest, deretter bar det videre til Helgeroa. Da jeg dumpet ned på sengen i 2 tiden hadde jeg vært våken i 40 timer. Det var verre enn å være full skal jeg si dere. Idag har dagen gått til stranden, også hadde verdens mest fantastiske venner laget suprise party for meg. Jeg ble så utrolig glad. Det er helt fantastisk å være hjemme hos mine ekte venner.
Nå legger jeg meg med ett smil og munnen.
God natt alle sammen

Dette er da altså slutten. Nå er mitt år over som utvekslingstudent i Utah. Året jeg så frem til så lenge. Dette var året der forventingene var skyhøye og kanskje skuffelsen av og ikke bo i Paris Hiltons hus litt for store. Men Gud så mye jeg har lært. Jeg lurer på om jeg har forandret meg noe. Om noe hjemme er annderledes. Nå sitter jeg her på rommet mitt. For siste gang. Dette er siste kvelden. Det har virkelig ikke gått  opp for meg ennå. Jeg skal virkelig hjem til Norge. Skapet mitt er tomt som en pappeske. Alt er borte. Men minnene fra dette året vil jeg alltid ha.
Idag har dagen gått til pakking. Utrolig nok så dro jeg og gjorde neglene mine for en siste gang. Til og med det var trist. Deretter møte jeg en person for aller siste gang. Vi hadde det så bra, men så trist å si farvel. Nå er jeg faktisk klar. Anrekket for i morgen er funnet frem, alt er pakket og klart. Nå må dere alle krysse fingrene for at koffertene ikke veier mer en 50 Ibs hver.
Jeg må bare si dere en ting til: Kommende utvekslingsstudenter. Den hardeste tiden av alle kommer på slutten. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så hardt å si ha det til alle sammen. De er jo mine venner, men jeg føler ikke jeg er så super close med alle. Men når vi begynte å mimre kom tårene med på kjøpet. 10 mnd er nok til å lage minner på. I morgen blir det vannfast mascara.
Nå er det natta. Jeg får prøve å sove litt i natt. 
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med bloggen femover. Mest sannsynlig sletter jeg den. Hva er liksom vitsen med å ha en blogg når jeg laget bloggen for å oppdatere de rundt meg som jeg var så langt borte fra når jeg kommer hjem?
Men jeg skal fortelle dere om flyreisen, og kanskje laget et innelgg spesielt om USA.
Nå har jeg noen harde timer i møte. Men når jeg flyr over Oslo blir alt bra igjen. Jeg gleder meg jo til å komme hjem også.
Har du noen gang måtte si farvel til noen uten å vite om du noen gang kommmer til å se de igjen?

Meg foran huset jeg har bodd i 10 mnd.

Pretty tree, isn't it?

Idag tro Kendra som ble 19 idag, Kelsey min andre vertsøster som bor i Arizona og vertsmoren min opp til Logan som er en av de nordligste byene i Utah. der ble det bursdags shopping for Kendra. Jeg fikk kjøpt henne noen kjempe søte sko uten at hun visste det. Det var utrolig gøy å se smilet om munnen hennes da hun pakket opp skoene hun hadde villet ha for så mange uker (men siden hun er college student er hun ikke akurat rik). Det er en herlig følelse å gi noe til andre når de setter så pris på det. Vi hadde også lunch med noen andre folk idag. Nå har jeg bare noen å si goodbye til i morgen, så er jeg set to go.
Vi blogges!



Jeg bare MÅTTE ha de!

Hei igjen!
Jeg tenkte bare jeg skulle skrive litt om følelsen jeg sitter med nå. Var det virkelig vært det? Ville jeg gjort noe annderledes? Kommer det til å bli forferdelig å dra hjem? Jeg sitter bare og stirrer rett ut i rommet nå. Egentlig skulle jeg ha pakket, men jeg klarer ikke. Jeg prøver å kjenne på følselsen. Er jeg lei meg, eller glad? For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt. Plutselig er året liksom omme. Jeg gleder meg mer til å komme hjem enn jeg gruer meg til å dra herfra, men samtidig er det noe innne i meg spm sier jeg kommer til å savne det mer enn jeg tror. Hvorfor aner jeg ikke. Menneskene her er jo så forskjellige fra meg. De lver jo på en måte jeg aldri kunne tenke meg. Jeg er mye mer ensom her en det jeg var i Norge. Men selv om folk er forskjellgie her har de så absolutt "made a footprint in my heart". Men når jeg tenker meg om så utrolig deilig det skal bli å komme tilbake. Ingen tre timer kirke hver søndag, jeg må ikke være inne midnatt, og jeg kan bare være meg selv igjen.

Så det store spørsmålet: Ville jeg reist igjen? For å være ærlig vet jeg ikke. Utenfra ser det så mye verre ut. bo med en moromonerfamilie, gå i krken, bo et stykke fra byen. Men når man er m idt oppe i det merker man ikke utfordringene så godt. Så jeg tror jeg holder meg til det så mange andre har sagt før meg: "Jeg ville ikke gjort det igjen, men jeg ville ikke vært foruten dette året heller". Det er nemlig akurat slik jeg føler det. Året har ikke bare vært en dans på roser. Det har vært mange ensomme stunder, situasjoner der jeg har følt meg veldig liten, og ikke minst verdier og holdninger som var helt fremmende for meg. Men samtidig har oppturene vært så store. Alle reisene jeg har vært på, all den postive og hyggleige oppmerksomheten jeg har fått, alle dansene. Jeg bare visste med meg selv at å dra til USA var virkelig noe jeg måtte gjøre. Om det var for å bli bedre kjent med meg selv, eller kanskje sprenge grensene mine litt? Ikke vet jeg. Men når alt kommer til alt tror jeg at jeg kommer til å smile når jeg tenker på USA 09/10 i fremtiden!
Beklager for et litt rotete innlegg. Men nå skrev jeg bare ned tankene mine ettersom de kom.
Hvem der ute skal å utveksling til neste år? Gleder eller gruer du deg mest?



På dette bildet hadde jeg akkurat begynt i 1.klasse på idretsslinja (de gikk jeg i seks uker før det sa stopp)
Hvor ble tiden av? om ikke mange mnd skal jeg begynne i 3.klasse. En ting jeg vet er at jeg i alle fall at jeg føler jeg kjenner meg selv mye bedre enn den blide jenta på bilde. Gud så mye jeg ikke visste da. Og så mye jeg fortsatt ikke vet.

Jeg våknet for ikke mange timene siden nå. I går var det graduation, og kan mildt sagt si det var en laaang dag. Dum som jeg er våknet jeg selvfølgelig åtte denne dagen. Selv om jeg kunne "sleep in". Jeg vet virkelig ikke hva dagen gikk til  men rundt 4 begynte jeg å gjøre meg klar. Så var det graduation. Det var jo veldig morsomt å oppleve med hvite kapper og kaste hatten på slutten, men jeg tror jeg følte det ganske anderledes enn mange andre. jeg har jo liksom ikke vokst opp med disse menneskene, og mange av minnene de mimret om har jeg jo ikke tatt noe del i. Så jeg er glad jeg kan "graduate" med menneskene jeg har vokst opp med. Men for all del, ikke misfortså meg. Det var jo utrolig gøy å "walk the isle" og ike minst kaste hatten på slutten. Etterpå var det bilder og jeg fik blomster og smykke som graduation gave. Da klokken var ti bar det videre til graduation party. Her slo mormonerne skikkelig på stortromma og vi fikk være ute til kl fire. Så da jeg kom hjem i halv fem tiden var det bare å stupe i seng. Jeg våknet rundt to idag, men er fortsatt sliten. Så dagen idag har bare gått til litt små pakking og jeg skal jeg kanskje være med en venn i kveld. Vi får se hva det blir til. Egentlig har jeg bare lyst til å krype under dyna og se en film, men føler at siden jeg har så liten tid igjen her må jeg utnytte ved å være litt sosial.
Det kommer flere bilder, men vertsmoren min tok de med hennes kamera så når hun finner tiden til å gjøre det skal jeg poste litt fler.





Bekah and I

Nå er det endelig sommerferie. Alt som heter skole, lekser og sene jobbe kvelder er lagt på hyllen til slutten av August. Egentlig har jo jeg ikke hatt skole denne uken da. I går hiket vi opp til M'en. Her i Utah er det slik at hver by har sin bokstav oppe i fjellene. Så før graduation er det seniorsene sin jobb å gjøre M ( for Morgan) enda hvitere. Jeg trodde virkelig ikke det skulle være så slitsomt, eller så er det bare meg som er ute av form. Uansett, det var gøy og endelig få vært der oppe.
Etterpå bar det til byen park for å sign yearbooks. Det varjo utrolig koselig, og ikke minst for at jeg kan ta med meg litt av alle de herlige menneskene her borte med meg hjem. I dagen har agen bare bestått av enda meryearbook signing. Denne gangen med hele skolen. ( i går var det bare seniors) Og i kveld er det graduation practice. I morgen er jo selveste graduation. Jeg syntes det er utrolig morsomt at jeg får lov til å være med på hele sermonien. Men for å være ærlig fler jeg jo ikke den samme stoltheten og gleden som de andre. De har tilbringt 12 år sammen, vokst opp sammen. Mens jeg kom her dette året og ble liksom bare kastet inn i det hele. Men jeg er utrolig takknemlig for at jeg får lov til å graduate from high school. For akkurat det er som tatt utifra en film. Nå må jeg gå å gjøre meg klar for graduation rehersal. Tiff plukker meg opp om ikke alt for lenge. Dette kommer til å bli en laaang kveld.
Idag har heldigvis sommer været slått til også. Og når solen er fremme i Utah er det HOT!
Hvordan er været hjemme i Norge for tiden? 

Meg på toppen av fjellet. I bakgrunnen ligger storbyen Morgan


Oda i Washinton DC. Her foran en memorial ting som viser at Norge støttet USA i krigen.

Nå er jeg dødsliten, så det er nok ikke mange minuttene til jeg er i drømmeland nå. Men jeg ville bare fortelle dere kort om dagen min: Den startet med at denfæle vekkeklokken min ringte kl 7. så brukte jegover en time på å krølle og sette i extension mine. I dag var bare en av dagene hvor jeg ville ha langt og krøllet hår. Men ovr til litt mer interessante ting enn håret mitt. Kl 9 møtte alle seniors på larry's. (resturant, cafe i byen) for å spise en ekte amerikansk frokost fylt med pancakes, bacon and scrambled eggs. Deretter bar det videre til en park der man kunne kjøre go kart og drive med andre aktiviteter. Jeg elsker å kjenne at barnet i meg fortsatt er der selv om jeg nå begynner å dra på årene.
Etter dette hadde vi en relativt sen lunch. Nå kom jeg akkurat hjem fra movie som egentlig skulle vært på football fielden, men som ble inne i stedet. Jeg gråt og gråt, men gjør vel ikke det når THE BLIND SIDE går på storsjermen. dette er hva amerikanerne kaller en senior sluff day. Så igjen, thank God I'm a senior så jeg slipper og sitte på skolen nå.
Nå sier jeg god natt og takk for meg.
Hvordan ser din uke ut nå rett før sommeren?